a me tremb? s'e di vallahi... se kam pare nanje here.. eshte e kot me thene se s'me tremb.. pastaj vjen vdekja mthot 'ca the ti?'.. edhe une a bej.. 'mfal vdekje nuk e dija qe ishe kaq e frikshme'...
cfare vjen e pas? per ke? per ate qe vdes apo per boten? per ate qe vdes... kush vdes? trupi apo shpirti? trupi riciklohet... shpirti shuhet.
Pas mijevjecaresh e shekujsh qe njeriu kerkon me mundim t'i jape nje pergjigje, (qofte edhe te perafert), misterit te egzistences se tij, te jetes, vdekjes e te gjithckaje qe rrotullohet perreth tyre... e pra pas gjithe ketij mundimi, ndoshta nje pyetje e thjeshte dhe naive, gati-gati infantile, tek Peshku pa uje, mund te jete fillimi i fundit te vuajtjeve tona.
Dikush ka thene se vdekja nuk eshte as e mire as e keqe,eshte e domosdosheme. Dikush tjeter ka thene se vdekja nuk egziston, sepse kur jemi ne nuk eshte ajo dhe e kunderta..: Une se kam frik vdekjen, vetem e kam zili per guston qe ka, merr gjithmon me te miret per veten e saj (pervec neve).
po, vdekja me tremb per vdekje ( sado qe shume here neper shkrimet e mia bej ironi me te per t'i dredhuar frikes ... por ajo gjithmone eshte ne substance)
nuk shkoj kurre neper varrime e spitale
e shpesh ku degjoj per ndonje semundje me duket sikur e kam dhe une e me kap nje tmerr i madh
me shume kam frike nga menyra e vdekjes se sa nga vdekja vete
Meqe eshe nje qartesi absolute, per cdokend, pse mos e pranojme me qetesi, pa trishtim, shpirtin ne paqe...nuk me shqetson fare, ajo c'ka me shqetson eshte cfare do leje pas vdekjes qe te mos vdes.
12 KomenteTrego/Fshih të gjitha përgjigjet ndaj komenteve
ik o plako te albforumi a ku di un
vdekja eshte e kunderta e jetes...
a me tremb? s'e di vallahi... se kam pare nanje here.. eshte e kot me thene se s'me tremb.. pastaj vjen vdekja mthot 'ca the ti?'.. edhe une a bej.. 'mfal vdekje nuk e dija qe ishe kaq e frikshme'...
cfare vjen e pas? per ke? per ate qe vdes apo per boten? per ate qe vdes... kush vdes? trupi apo shpirti? trupi riciklohet... shpirti shuhet.
ik o plako te albforumi a ku di un
Pas mijevjecaresh e shekujsh qe njeriu kerkon me mundim t'i jape nje pergjigje, (qofte edhe te perafert), misterit te egzistences se tij, te jetes, vdekjes e te gjithckaje qe rrotullohet perreth tyre... e pra pas gjithe ketij mundimi, ndoshta nje pyetje e thjeshte dhe naive, gati-gati infantile, tek Peshku pa uje, mund te jete fillimi i fundit te vuajtjeve tona.
Dikush ka thene se vdekja nuk eshte as e mire as e keqe,eshte e domosdosheme. Dikush tjeter ka thene se vdekja nuk egziston, sepse kur jemi ne nuk eshte ajo dhe e kunderta..: Une se kam frik vdekjen, vetem e kam zili per guston qe ka, merr gjithmon me te miret per veten e saj (pervec neve).
Ceshte vdekja ca vjen pas saj,ca eshte vdekja nuk e dime se nuk kena vdek akoma,kurse pas saj vjen jeta e notes,vetem qejfe pa halle.
po, vdekja me tremb per vdekje
( sado qe shume here neper shkrimet e mia bej ironi me te per t'i dredhuar frikes ... por ajo gjithmone eshte ne substance)
nuk shkoj kurre neper varrime e spitale
e shpesh ku degjoj per ndonje semundje me duket sikur e kam dhe une e me kap nje tmerr i madh
me shume kam frike nga menyra e vdekjes se sa nga vdekja vete
menyra me e bukur per te vdekur them se eshte : te vdesesh ne ender ( ender pa rr te forte )
Meqe eshe nje qartesi absolute, per cdokend, pse mos e pranojme me qetesi, pa trishtim, shpirtin ne paqe...nuk me shqetson fare, ajo c'ka me shqetson eshte cfare do leje pas vdekjes qe te mos vdes.